Safari!

Hadde store forventninger til safarien, naturligvis.  Vi hadde en lang turnè med besøk i nasjonalparkene Lake Manyara, Ngorongoro, Serengeti og Tarangire. Alle stedene var enestående på hver sine måter. Vi kjørte rundt i en Landcruiser hvor taket ble løftet slik at man hadde gode muligheter til å se og fotografere. Vi var dessuten bare fire passasjerer i bilen, så vi hadde rikelig plass til å utfolde oss. Vi fikk oppleve mye og sett mange forskjellige dyrearter, og fuglearter også, for den saks skyld. Dessverre foregikk safarien midt på dagen, så vi "unngikk" det fine lyset morgen og kveld.
Før turen registrerte jeg at jeg hadde fokusproblemer med kameraet mitt. Svært mange bilder var uforklarlig uskarpe. Kamera og objektiv ble sendt inn til Serviceproffen for reparasjon før turen. Jeg ba også om en rens av sensoren da det først var inne. Kamera og objektiv ble justert og sjekket og sensoren renset. Jeg ble defor nokså irritert da jeg fikk igjen utstyret og det viser seg at det er to tydelige flekker på sensoren tiltross for profesjonell rensing. Ok, en telefon og jeg skulle få en gratis rens da jeg kom tilbake. Verre er at jeg oppdager etterhvert at jeg får sjokkerende mange uskarpe bilder! Dette ser jeg ikke før jeg er i Afrika. Omfanget av det ser jeg heller ikke før jeg er hjemme igjen. For ikke å ta i for mye er ihvertfall godt over halvparten av bildene uskarpe. Noen kan under tvil aksepteres, men uhorvelig mange er søppel. Forbanna bittert. Nå er kamera og objektiv hos Serviceproffen igjen. På kameraet er speilhuset byttet, og på objektivet venter en rep på nesten 3000,-. Minst. En stiller seg jo spørsmålet om jobben ble gjort godt nok første gang..
Vel, her er det ihverfall noen bilder som (forhåpentligvis) er av akseptabel skarphet.

Vervet monkey

Kingfisher

Nærkontakt og blikkontakt. 300mm og ubeskjært bilde.

Superb starling.

Ngorongoro

Fra Serengeti. Apebrødtre og akasier.

Hest med strekkode!

Sebra med oksehakkere på ryggen

Gnu

Hyener og flamingoer i Ngorongoro

Bøffel. Den ble så redd da han så meg at han pissa på seg! ;-)

Black kestrel

Leopard med to unger

Maraboustork i akasietre

Svartryggsjakal

Panorert impala

Baobabtrær i Tarangire. Enorme trær.

Gepard i angrep. En flokk reedbuck på sprang. De klarte seg denne gangen.

Dik-dik, et av verdens minste hjortedyr. Opptil 70cm lang og 7 kg tung.

Masaier.. og andre

Sjøl om jeg liker å kalle meg naturfotograf betyr ikke det at jeg ikke tar andre typer bilder også. Vi møtte mange flotte mennesker på vår reise i tanzania, og jeg liker portretter, og fikk tatt noen på turen. Jeg har lyst til å dele noen av disse bildene med dere. En må tenke seg om og vise respekt for at ikke alle liker å få et langt hvitt objektiv stukket oppunder nesa! Men som regel blir det ei råd, spesielt hvis en betaler en liten slant. Først et knippe portretter tatt på gata i byen Moshi.

Far og datter. De sydde og reparerte kær på gata med ei enkel pedaldrevet symaskin av kinesisk opprinnelse.

Denne fyren ble ettrhvert nokså ubehagelig da vi ikke var interessert i å handle med ham, men voldsomt blid til å begynne med! Tror han hadde røkt noe han ikke helt tålte..

Heksedoktor som solgte medisiner mot det meste!

 

 

Vi var på besøk i en masailandsby der vi sto fritt til å fotografere. Men det var tydelig at ikke alle satte like stor pris på det allikevel. Her er det både farger og svart/hvitt i skjønn blanding. Alt ettersom jeg synes kler bildene best.

Oppvisning med sang og dans!

Real ørepynt!

Og tilslutt en gjeng som jeg traff på siste dagen som var på vannhenting:

Kilimanjaro

"Kilimanjaro er et snødekt fjell 5895 meter høyt, og det skal være det høyeste i Afrika. Den vestre toppen kaller Masaiene N`gaie N`gai, Guds hus. Nær den vestre toppen ligger en stivfrossen og inntørket leopardskrott. Ingen har kunnet forklare hva leoparden var ute etter i en slik høyde..."

Slik begynner Ernest Hemingways novelle "Snøen på Kilimanjaro". Kanskje var det det som i ungdommen sådde en spire til en drøm om å komme opp på det fjellet en gang. Ihverfall, for noen år siden var jeg litt stor i kjeften og sa at "når jeg blir femti, da skal jeg bestige Kilimanjaro!"
Jeg fylte femti i høst..

3. februar startet jeg på turen opp på fjellet sammen med kona Ann og et vennepar fra Trøndelag, Ingfrid og Jon.

Fjellet var for det meste gjemt i tåke og dis på dagtid, men morgen og kveld var det ofte rent. Første glimtet av Kilimanjaro.

Det er mange forskjellige ruter en kan velge. Rutene varierer i både lengde og vanskelighetsgrad, og tar som regel fra fem til sju dager. Vi valgte Machameruta, eller Whiskyruta som den også blir kalt. Den er regnet som den hardeste av normalrutene. Vi valgte denne ruta fordi den også skal være den vakreste. Starten ligger på ca 1800 meter og går gjennom regnskog. Fascinerende med aper og fugleliv i trærne.

Turen vår skulle ta seks dager. En må ha med seg et minimum av guider og bærere. Man får ikke tillatelse til å bestige fjellet ellers. Man regner tre bærere pr mann, pluss kokk og guider. Dette er jo veldig positivt, da det skaper mange lokale arbeidsplasser.Hardt arbeidende, spreke karer, ofte med dårlig utstyr. Vi ga bort endel utstyr da vi var ferdige med turen. Blant annet får fjellstøvla mine et nytt liv på føttene til en bærer på Kilimanjaro!

Et stadig skiftende landskap gjennom forskjellige klimasoner. Her fra rundt 3000 meters høyde.

Den norske avdelingen i siget oppover.

Utsikt til Mount Meru, 4667 moh.

Lobelia

Trolsk landskap

Man ble jo litt usikker på hvordan formen var når en ble fulgt med blikket av denne her..Whitebacked raven. Bare en korp altså.

Solnedgang ved Shira, ca 3900moh.

En kommer da nærmere!

Før soloppgang ved Shira, Mount Meru i bakgrunnen

En merket jo godt høyden etterhvert. Tyngre å bevege seg, kraftig pusting, manglende appetitt, søvnproblemer, hodepine, kvalme og oppkast(for noen) og svimmelhet. Måten man akklimatiserer seg på er at man går høyt og sover lavere ned. De fleste av oss (vi var i en skandinavisk gruppe på 11) fikk symptomer i større eller mindre grad.

Passert 4000 meter

Nedstigningen fra Lava Tower på 4600 moh. Leiren lå på 3950. Her var både Ann og jeg(og flere med oss) temmelig reduserte.

Etter en natts søvn på 3950 var vi utrolig pigge igjen. Men det var et par på gruppa som sleit litt. Veggen foran oss heter Barranco Wall og det gikk utrolig nok en sti opp fjellsida der!

Barranco Wall. Det var bratt ja!

Her er den norske avdelingen etter oppstigningen av Barranco Wall.

 Ved Karanga Valley på ca 4000 meter valgte de svenske deltakerne å gi seg, da en av de hadde problemer med høydesyke. Det var bra at de ga seg der, for han fikk etterhvert væske i lungene og måtte evakuere ned fra fjellet raskt. Vi sju som var igjen fortsatte opp mot siste leir før toppforsøket, Barafu Camp på 4640 meter. Der skulle vi få sove til kl 2300, før framstøtet mot toppen ved midnatt. Da sto det igjen ca 1300 høydemeter som skulle tas i løpet av 6-7 timer. Jeg var etter forholda pigg da vi startet. Det var ca -6C og litt vind. Fine forhold. Jeg hadde tatt paracet før start pga litt hodepine, men det ga seg ikke. Etter tre timer var vi på 5140 moh. Da var jeg så dårlig at jeg skjønte at dette går ikke. Dermed måtte jeg innse at på toppen kom jeg ikke. Da var det bare å ta en Diamox, medisin mot høydesyke, og komme seg ned til teltleiren så fort som mulig.
De andre på gruppa kom seg derimot opp! Gratulerer!
Her er en liten videosnutt fra den siste leiren, Barafu Camp.

Jeg må jo si at jeg var veldig skuffet for at jeg ikke kom opp der og da. Men i ettertid er det ikke så bittert. Høydesyke rammer litt tilfeldig, og en vet aldri på forhånd hvem som blir rammet. Fysisk trening har ingenting å si. Det var jo en fantastisk flott fjelltur i en natur som er veldig forskjellig fra det jeg ferdes i til daglig!

Etter fjellet reiste vi på safari. Også en spennende reise med mange møter med mennesker og dyr. Flere blogginnlegg kommer.