lørdag 5. mars 2011

Kilimanjaro

"Kilimanjaro er et snødekt fjell 5895 meter høyt, og det skal være det høyeste i Afrika. Den vestre toppen kaller Masaiene N`gaie N`gai, Guds hus. Nær den vestre toppen ligger en stivfrossen og inntørket leopardskrott. Ingen har kunnet forklare hva leoparden var ute etter i en slik høyde..."
Slik begynner Ernest Hemingways novelle "Snøen på Kilimanjaro". Kanskje var det det som i ungdommen sådde en spire til en drøm om å komme opp på det fjellet en gang. Ihverfall, for noen år siden var jeg litt stor i kjeften og sa at "når jeg blir femti, da skal jeg bestige Kilimanjaro!"
Jeg fylte femti i høst..
3. februar startet jeg på turen opp på fjellet sammen med kona Ann og et vennepar fra Trøndelag, Ingfrid og Jon.
Fjellet var for det meste gjemt i tåke og dis på dagtid, men morgen og kveld var det ofte rent. Første glimtet av Kilimanjaro.
Det er mange forskjellige ruter en kan velge. Rutene varierer i både lengde og vanskelighetsgrad, og tar som regel fra fem til sju dager. Vi valgte Machameruta, eller Whiskyruta som den også blir kalt. Den er regnet som den hardeste av normalrutene. Vi valgte denne ruta fordi den også skal være den vakreste. Starten ligger på ca 1800 meter og går gjennom regnskog. Fascinerende med aper og fugleliv i trærne.
Turen vår skulle ta seks dager. En må ha med seg et minimum av guider og bærere. Man får ikke tillatelse til å bestige fjellet ellers. Man regner tre bærere pr mann, pluss kokk og guider. Dette er jo veldig positivt, da det skaper mange lokale arbeidsplasser.Hardt arbeidende, spreke karer, ofte med dårlig utstyr. Vi ga bort endel utstyr da vi var ferdige med turen. Blant annet får fjellstøvla mine et nytt liv på føttene til en bærer på Kilimanjaro!

Et stadig skiftende landskap gjennom forskjellige klimasoner. Her fra rundt 3000 meters høyde.

Den norske avdelingen i siget oppover.
Utsikt til Mount Meru, 4667 moh.

Lobelia

Trolsk landskap

Man ble jo litt usikker på hvordan formen var når en ble fulgt med blikket av denne her..Whitebacked raven. Bare en korp altså.

Solnedgang ved Shira, ca 3900moh.

En kommer da nærmere!

Før soloppgang ved Shira, Mount Meru i bakgrunnen
En merket jo godt høyden etterhvert. Tyngre å bevege seg, kraftig pusting, manglende appetitt, søvnproblemer, hodepine, kvalme og oppkast(for noen) og svimmelhet. Måten man akklimatiserer seg på er at man går høyt og sover lavere ned. De fleste av oss (vi var i en skandinavisk gruppe på 11) fikk symptomer i større eller mindre grad.
Passert 4000 meter

Nedstigningen fra Lava Tower på 4600 moh. Leiren lå på 3950. Her var både Ann og jeg(og flere med oss) temmelig reduserte.

Etter en natts søvn på 3950 var vi utrolig pigge igjen. Men det var et par på gruppa som sleit litt. Veggen foran oss heter Barranco Wall og det gikk utrolig nok en sti opp fjellsida der!

Barranco Wall. Det var bratt ja!

Her er den norske avdelingen etter oppstigningen av Barranco Wall.
 Ved Karanga Valley på ca 4000 meter valgte de svenske deltakerne å gi seg, da en av de hadde problemer med høydesyke. Det var bra at de ga seg der, for han fikk etterhvert væske i lungene og måtte evakuere ned fra fjellet raskt. Vi sju som var igjen fortsatte opp mot siste leir før toppforsøket, Barafu Camp på 4640 meter. Der skulle vi få sove til kl 2300, før framstøtet mot toppen ved midnatt. Da sto det igjen ca 1300 høydemeter som skulle tas i løpet av 6-7 timer. Jeg var etter forholda pigg da vi startet. Det var ca -6C og litt vind. Fine forhold. Jeg hadde tatt paracet før start pga litt hodepine, men det ga seg ikke. Etter tre timer var vi på 5140 moh. Da var jeg så dårlig at jeg skjønte at dette går ikke. Dermed måtte jeg innse at på toppen kom jeg ikke. Da var det bare å ta en Diamox, medisin mot høydesyke, og komme seg ned til teltleiren så fort som mulig.
De andre på gruppa kom seg derimot opp! Gratulerer!
Her er en liten videosnutt fra den siste leiren, Barafu Camp.

Jeg må jo si at jeg var veldig skuffet for at jeg ikke kom opp der og da. Men i ettertid er det ikke så bittert. Høydesyke rammer litt tilfeldig, og en vet aldri på forhånd hvem som blir rammet. Fysisk trening har ingenting å si. Det var jo en fantastisk flott fjelltur i en natur som er veldig forskjellig fra det jeg ferdes i til daglig!
Etter fjellet reiste vi på safari. Også en spennende reise med mange møter med mennesker og dyr. Flere blogginnlegg kommer.

6 kommentarer:

  1. Flotte bilder og tekst fra turen. Må ha vært en helt fantastisk opplevelse :)

    SvarSlett
  2. På en måte Afrikas svar på Store Svuku :-)

    Flotte bilder fra en spennende tur :-)

    SvarSlett
  3. Takk for kommentarene! Det var virkelig en opplevelse, denne fjellturen. Jeg er glad for at jeg kunne virkeliggjøre drømmen. Store Svuku er forsåvidt dominerende i landskapet i Femundsmarka Tore, men dette fjellet er vanvittig stort. Det skal være verdens største frittstående fjell. :-)

    SvarSlett
  4. Skikkelig flott blogginnlegg Jan, der teksten og bildene utfyller hverandre.
    Skjønner at dette har vært en kjempefin opplevelse. Synes bildene dine skildrer godt!
    Den Barranco veggen, så da nesten ut som krevde fjellklatrerutstyr?
    Hyggelig av deg å gi bort skoa dine! Kommer nok i flittig bruk, og hvem vet? Kanskje de har vært på toppen flere ganger allerede?

    Her hjemme har det gått i solnedganger og nordlys. Har sendt inn en del bilder til Norge Rundt, Østnytt, Storm.no og litt lokale aviser. Har resultert i relativt mye publisitet, og ny kaffekopp ;-)

    SvarSlett
  5. Tusen takk Jørn, hyggelig!
    Barranco var krevende, men skikkelig artig! Bør nok ikke være så mye verre før sikring burde brukes.

    Skjønner at du er god på markedsføring! Men det er bra, du har masse gode bilder! :-)
    Må komme igang igjen jeg også, har tekniske problemer med kameraet som har tatt litt piffen fra meg.

    SvarSlett
  6. Vilket fantastiskt äventyr, intressant läsning och spännande bilder! Får en att börja drömma ;-)
    /P

    SvarSlett